Ryggvirvlene er forbundet dels med ekte, dels med uekte ledd. De ekte (synoviale) fasettleddene som er relativt godt bevegelige og har leddbrusk, leddvæske og leddkapsel, ligger horisontalt-lateralt i den øverste delen av halsvirvlene. Deretter vender de seg mer vertikalt-dorsalt, til de legger seg sagittalt i lumbaldelen.

De uekte leddene er representert ved mellomvirvelskivene, som er bygd opp av en ring (anulus fibrosus) av fiberbrusk, med en geléaktig masse (nucleus pulposus) inni. De ligger mellom to og to virvellegemer (med unntak av C1–C2), og fjærer og tåler derved forholdsvis stor belastning. De tillater også en viss bevegelse av virvlene innbyrdes. Deres rotasjonspunkt synes å ligge rett foran ryggmargskanalen.

Mens mellomvirvelskivene i halsdelen er tilnærmet doble, noe som gir særlig god bevegelighet, på tross av at de bare er et par millimeter tykke, er de relativt lave i brystdelen, siden ribbeina begrenser bevegeligheten her. I den nedre delen av lenderyggen er skivene over en centimeter tykke. Aller nederst blir de nærmest kileformede på grunn av korsryggens svai (lordose). Med alderen reduseres både høyden og elastisiteten på alle mellomvirvelskivene.

Skivene tåler relativt stort trykk (belastning) siden den væske- eller gelelignende nucleus pulposus ikke kan komprimeres, og de også kan tilpasse seg ryggens og virvlenes innbyrdes stilling. Når ryggen bøyes fremover, øker trykket fortil og presser kjernen bakover; omvendt når ryggen bøyes bakover. Derved blir trykket på anulus fibrosus ujevnt og gjør at tunge løft i bøyd stilling kan føre til ryggskader (diskusprolaps).

De øverste ligamentene i halsen har en særlig form, og er av stor betydning for stabiliteten mellom hodet og halsen. Fra hver side av dens axis går det ut et omtrent tre millimeter tykt bånd (ligamentum alare) til undersiden av hodeskallen, og som først og fremst bidrar til å bremse rotasjonen av hodet i forhold til halsen. Dens axis blir dertil holdt på plass mot innsiden av fremre atlasbue ved et tverrgående bånd baktil (ligamentum transversum atlantis).

Langs hele ryggsøylen går det kraftige bindevevsbånd som bidrar til sidestabilitet. Det fremre båndet (ligamentum longitudinale anterius) er smalt øverst, men blir bredere etter hvert, slik at det kler forsiden av alle virvellegemene, fra basis av skallen og ned til korsbeinets fremre flate. Det er vokst fast til både skivene og virvellegemene.

Langs baksiden av virvellegemene går det et smalt bindevevsbånd (ligamentum longitudinale posterius); det er bredest øverst, men endrer ellers ikke sin bredde i særlig grad. Mellom de enkelte virvelbuene er det elastiske, gulaktige bindevevsligamenter som til sammen utgjør «det gule bånd» (ligamentum flavum). Også ryggtaggene er innbyrdes forbundet med bindevev (ligamentum supraspinale). Dessuten er det forholdsvis kraftige ligamenter som forbinder tverrtaggene innbyrdes (ligamenta transversaria). Likeledes går det bånd mellom tverrtaggene og ribbeina (ligamenta costotransversaria), samt mellom virvellegemene og ribbeina (ligamenta capitis costae radiata).